BFDs nei til private krematorier gir nødvendig rom for den grundige utredningen krematorievirksomheten trenger.
Av og til krever gode beslutninger tid. Også når noe haster. Vi har ikke veldig god tid på oss, om vi skal få på plass tilstrekkelig krematoriekapasitet i tide. Like vel er det vel verdt å ta innover seg hva slags virksomhet krematoriene er, og hvilket samfunnsoppdrag de skal ha. Derfor mener Fagforbundet det er prisverdig at Barne- og familiedepartementet tok seg tid til den grundige behandlingen søknadene fra de private krematoriene krevde. Vi mener også at det er nødvendig å bruke tiden det tar å utrede nødvendige endringer i lovverket.
I dag reguleres krematorievirksomheten med et regelverk som ikke er tilpasset oppgavene sektoren skal løse. Med den store ventede økningen i både kremasjonsandel og døde, må vi ha en nasjonal krematoriestruktur tilpasset regionale behov. Gravplassloven er klar på hvem som har ansvar for at det finnes kistegravplasser til alle. Med en kremasjonsandel som har passert femti prosent på landsbasis, er tiden overmoden for en like tydelig plassering av ansvaret for at krematorier bygges og driftes på rett plass. Rett plass vil blant annet handle om en balanse mellom god utnyttelse av det enkelte krematoriets kapasitet, transportbehov og muligheten for samarbeid mellom krematorier ved nedetid. NAV utbetaler nærmere en kvart milliard kroner årlig til kistetransport. En stor sum som illustrerer hvor viktig det er at organiseringen av krematorietjenestene skjer med blikket på helhetlige samfunnsøkonomiske hensyn. Med pandemien friskt i minne og urolige tider ute i verden, blir gravplassene og krematorienes betydning for beredskapen også tydelig. I dag er denne dimensjonen fraværende i lovverket. Også her er det behov for avklaringer.
Norsk gravplasslovgivning søker i stor grad å tilpasse gravplassvesenet til et livssynsåpent samfunn. Det livssynsåpne samfunnet skal ikke bare legge til rette for tros- og livssynssamfunnenes praksis, men også gi rom for individuell livstolkning og privat praksis. Innbyggere uten formell eller opplevd tilhørighet til et tros- eller livssynssamfunn, utgjør en stadig større del av befolkningen. Mye tyder på at kremasjon fremstår som det naturlige valget for en stor andel av denne mangfoldige gruppen. Blant de tradisjonelle religionene har hinduer og sikher tradisjon for kremasjon. For andre grupper, som muslimer, ortodokse kristne og medlemmer av det mosaiske trossamfunn, er kistegraven det tradisjonelle utgangspunktet. For å sikre likestilling mellom ulike gruppers tradisjoner, må krematorietjenestene ses som en integrert del av gravplasstjenestene for øvrig. Ikke som en tilfeldig ekstratjeneste. Også dette må gjenspeiles i lovverket.
Hadde søknadene fra de private krematoriene blitt innvilget, ville vi fått en opphopning med overkapasitet i noen regioner og uløste utfordringer i andre. Med dagens lovgivning, NAVs stønad for kistetransport og en broket demografi, ligger ikke forholdene til rette for at kommersiell konkurranse mellom krematorier vil komme den enkelte innbygger eller storsamfunnet til gode.
Fagforbundets grunnsyn er at velferdstjenester skal være det offentliges ansvar. Av fellesskapet. For fellesskapet. De offentlige gravplasstjenestene, slik de reguleres i gravplassloven, er den siste tjenesten vi mottar når vi dør. For sørgende har disse tjenestene stor betydning midt i livet. Så vil det helt sikkert bli debatt om private skal ha en rolle i dette eller ikke. Men før den diskusjonen kan gå, er det mye som må avklares. Vi ser frem til resultatet av den kommende utredningen.