Den 1. august 2025 markerte havnearbeiderne i Genova (Italia) sin motstand mot våpenindustrien. De tre Evergreen-containerne ombord på Cosco Shipping Pisces, som inneholdt våpen på vei til Israel, ble ikke losset av arbeiderne og etter trusselen om streik, ble lasten med våpen sendt tilbake til avgangshavnen.
Det er ikke første gang havnearbeiderne, med støtte fra fagforeninger (USB og CGIL) og den autonome kollektive gruppen CALP («Collettivo Autonomo Lavoratori Portuali»), organiserer direkte aksjoner (uten nødvendigvis å gå til streik) mot våpentransport til krigssoner, men denne gangen var den symbolske betydningen og de politiske konsekvensene annerledes.
Under møtene mellom fagforeningsrepresentanter og arbeiderne kom det frem en sterk vilje til å stenge godshavnen og lastterminalene dersom det skulle bli nødvendig. Varslingen om lasten som var ment for den israelske hæren kom fra havnen i Pireus, Hellas. På kort tid ble det internasjonale havnesamarbeidet aktivert, med greske fagforeninger i direkte kontakt med de genovesiske og franske. En av de politiske konsekvensene av havnearbeidernes mobilisering er det tydelige standpunktet fra Genova kommune, som har vedtatt et forslag fremmet av det italienske rødgrønne partiet AVS-Alleanza Verdi e Sinistra om anerkjennelse av staten Palestina i tillegg til forbindelser av all samhandling med Israel. Dette har en stor symbolsk betydning og flere byer i Italia går samme retning til tross for sentralregjeringens motstand.
Det mest interessante aspektet av handlingen gjelder fagbevegelsen og koordineringen mellom havnearbeidere og forbundene fra ulike land i Middelhavsområdet. Etter at lossingen av skipet i Hellas ble avbrutt, skulle containerne ha blitt omlastet fra Genova til mindre lasteskip direkte mot Israel. Etter at omlastingen i Genova havn mislyktes skulle skipet ha lagt til i havnene i Marseille eller Valencia, men også i disse byene var arbeidere klare til å streike, med støtte fra de spanske og franske fagforeningene. Det er viktig å understreke at arbeiderne har tilpasset den kollektive aksjonen, og unngikk en full streik som ville ha lammet også andre type varer. I stedet blokkerte de kun våpenlasten.
Den neste internasjonale samlingen for havnearbeidere i Middelhavsområdet blir den 26. september 2025 i Genova. Samlingen har som mål å utvikle en felles strategi for å omgjøre europeiske havner til «områder fri for våpenhandel». Boikotten av laste- og losseoperasjoner for våpen og militært utstyr rettet mot Israel, den individuelle nektelsen, den sivile ulydigheten og arbeidsbevegelsen representerer et direkte motsvar til folkemordet som pågår i Gaza og til apartheid-regime i Israel. Havnearbeiderne fremmer altså et fredelig samfunn gjennom en effektiv form for ikke-voldelig kamp – via arbeidet sitt.
For å beskytte arbeidere som har, eller kunne ha blitt, utsatt for personalsaker for å ha nektet å samarbeide, har fagforeninger (særlig de som er mer kampvillige som Unione dei Sindacati di Base – USB), sammen med Senteret for juridisk initiativ (Ceing), og senere også CGIL – den meste representative fagforeningen i Italia – undertegnet et Manifest med tittelen «Arbeidet avviser krigen: et manifest for arbeid for fred», publisert 16. juli 2025.
I Manifestet står det eksplisitt at fagbevegelsen, med støtte fra sivilsamfunnet som bryr seg om fred og nedrustning, mener at de har plikt til å gi et svar på det utbredte ønsket til mange arbeidere om å unndra seg ordre fra sine arbeidsgivere når disse står i kontrast til verdiene av fred og menneskelig sameksistens. Manifestet gir retten til å nekte og utføre arbeidsoppgaver som har direkte eller indirekte tilknytning til kriger rundt omkring i verden (først og fremst i Gaza) på bestemmelser i både den italienske Grunnloven og i det internasjonale rettssystemet. Italia er et land som «avviser krig» (art. 11 i Grunnloven) og som «er grunnlagt på arbeidet» (art. 1 i Grunnloven), derfor må det anses som i samsvar med grunnlovens diktat at arbeidere velger å ikke samarbeide, og være ulydige og å nekte og utføre arbeidsoppgaver som har direkte eller indirekte tilknytning til krigens økonomi og kultur i alle sektorer (industri, logistikk, transport, forskning og utdanning mm). Slik begynner Manifestet for arbeid mot krig. Havnearbeidernes vilje til ulydighet må derfor beskyttes av streikeretten som er nedfelt i Grunnloven (§ 40), og av beskyttelsen av enhver kollektiv kampaksjon (§ 39) som motsetter seg krig og opprustningspolitikk. Utøvelsen av denne retten, for virkelig å være fri, må være uavhengig av enhver kontroll fra regjeringen og fra garantikommisjonen som regulerer streikeretten i «essensielle offentlige tjenester». Transport og bevegelse av våpen innenfor og utenfor det nasjonale territoriet kan ikke defineres som «essensielle offentlige tjenester» uten relevans for «nytelsen av personens konstitusjonelt beskyttede rettigheter til liv, helse, frihet og sikkerhet, bevegelsesfrihet, sosialhjelp og trygd, utdanning og ytringsfrihet» (§ 1 lov nr. 146/1990).
Italienske arbeidere mener tvert imot at deres handlinger er i samsvar med lov nr. 185 av 1990, som er en sentral juridisk referanse for det som gjelder eksport og transitt av våpen til land i krig, og det mest egnede verktøyet for å ivareta de konstitusjonelle prinsippene om avvisning av krig som et middel til å løse internasjonale tvister. Da må det garanteres at hver enkelt arbeider i alle sektorer skal ha rett til å erklære seg som samvittighetsnektere, basert på personlige overbevisninger slik at de får nekte å utføre sitt arbeid dersom det er knyttet til krigens økonomi. Dette betyr også at reservasjonsrett må gi muligheten for å bli tildelt alternative oppgaver.
Samvittighetsfriheten er allerede beskyttet av art. 1 av Verdenserklæringen om menneskerettighetene, art. 9 i EMD-konvensjonen og artikkel 2 i den italienske Grunnloven. Flere italienske fagforeninger har nylig tatt til orde for en lovreform som beskytter retten til å nekte og utføre arbeid knyttet til krigsrelaterte aktiviteter av samvittighetsgrunner. De italienske fagforeningene har i tillegg krevd (ved anledning av fornyelsen av tariffavtalen for logistikk og transport - CCNL Logistica, Trasporto Merci e Spedizione 2025–2027) større transparens og rett til å bli informert om innholdet i lasten, spesielt når det gjelder varer som kan være kontroversielle, som våpen eller militært utstyr.
Arbeidernes individuelle handlinger og fagforeningenes kollektive aksjoner mot transport av våpen utgjør derfor det mest egnede virkemiddelet for å sikre både de konstitusjonelle prinsippene og humanitær og internasjonal rett. Med andre ord er det ikke bare snakk om politiske handlinger, men om tiltak som faller innenfor rammen av konstitusjonell loververk (artikkel 10, 11 og 117 i den italienske Grunnloven) og internasjonal rett (bl.a. Folkemordkonvensjonen vedtatt av FNs Generalforsamling i 1948 og FNs pakten fra 1945).
Arbeidernes og fagforeningenes motstand mot våpenhåndtering er ikke bare et politisk standpunkt, men også en juridisk rettighet forankret i både nasjonal og internasjonal lovgivning. Disse handlingene er også i samsvar med internasjonale jurisdiksjonen til både Den internasjonale domstolen (med henvisning til ICJs kjennelse 26. januar 2024 i saken Sør-Afrika mot Israel, hvor det slår fast at det er en konkret risiko i Gaza for krenkelse av Folkemord-konvensjonen og Den internasjonale straffedomstolen (ICC) som den 21. november 2024 utstedte en arrestordre mot Benjamin Netanyahu og Yoav Gallant for krigs- og menneskerettigheters forbrytelsen.
Arbeiderne tar internasjonal og humanitær rett på alvor. De tar dette på alvor langt mer enn myndighetene og statene, som faktisk er juridisk forpliktet til å forhindre folkemord og unngå samhandling med stater som begår krigs- og menneskerettighetsforbrytelser.