Hanna Östeby er undersköterska og representerte nordiske helsearbeidere på Care Workers’ Parliament i Brussel tidligere denne måneden. Her kan du lese hennes sterke appell til europeiske ledere om å sikre trygge vilkår for dem som står i frontlinjen av omsorgen:
Jeg elsker jobben min. Virkelig.
Det er noe helt spesielt med å få komme inn i et annet menneskes liv. Å lytte til historiene bare de kan fortelle – bruddstykkene av et liv som har vært levd fullt ut før kroppen begynte å svikte.
Jeg elsker å sitte ved noens seng og høre hvordan de møtte sitt livs kjærlighet, hvordan moren deres laget suppe hver søndag. Jeg elsker å være hendene som hjelper noen å spise favorittretten sin igjen, stemmen som nynner favorittsangen deres når ordene blir for vanskelige å finne.
Å holde en hånd når verden blir stille. Å være der i det lille, menneskelige øyeblikket der omsorg virkelig betyr noe.
Det er derfor jeg gjør dette. Det er derfor så mange av oss gjør det. Fordi mennesker betyr noe.
Men å elske dette arbeidet beskytter deg ikke mot hvordan det bryter deg ned. Du kan gi alt og likevel bli knust av hvor lite den kjærligheten kommer tilbake.
Helt siden jeg startet har jeg fått høre hvor viktig jobben min er. Hvordan omsorgsarbeidere som meg er hjertet i omsorgen, ryggraden i velferden.
Men de fleste dager føles det mer som å være en fille – brukt til den revner. En ressurs som bare verdsettes når den er sterk, smilende og stille. Så lenge du ikke klager, blir du løftet frem. Men når kroppen ikke klarer mer, når masken glipper, forsvinner verdien.
Alle disse årene med lojalitet – å komme tidlig, bli sent, dekke for andre, holde ting fra å falle fra hverandre… alt det teller plutselig ingenting.
Vi får høre at det alltid finnes jobb i helse- og omsorgssektoren. Men du kan bruke år på usikre timekontrakter, vente på en fast stilling som aldri kommer. Ikke fordi du ikke er god nok, men fordi «budsjettet» ikke tillater det.
Likevel fortsetter telefonene å komme. Du trengs alltid.
Så du lærer å leve halvt, alltid litt på vent, mens du venter på telefonen fra sjefen. For hvis du ikke rekker å ta den, kan lederen se deg som upålitelig. Da er du ikke lenger førstevalget.
Vi får høre at kompetansen vår er uerstattelig. Men når vi tar opp bekymringer, blir vi stemplet som negative. Ber vi om flere på jobb, er vi late. Setter vi oss ned et øyeblikk, passer vi kanskje ikke til jobben.
Vi ser kolleger slutte – ikke fordi de ikke bryr seg, men fordi det å bry seg for mye har blitt uutholdelig. Nye ansatte kommer, gjør sitt beste, men mangler erfaringen som pleide å holde alt sammen.
Vi bærer den vekten også. Vi går i stykker.
Jeg elsker jobben min. Virkelig. Jeg tror ikke folk som aldri har jobbet i omsorgen helt forstår hvor mye man faktisk kan bli glad i menneskene man tar vare på. Det er ubeskrivelig.
Men jeg elsker meg selv også.
Ikke tving meg inn i en situasjon der jeg må velge mellom de to.
For uansett hvem som «vinner», taper vi alle.