Nylig var jeg invitert til å kommentere utkast til SVs skolepolitikk under et debattseminar som del av forberedelsene til deres landsmøte. Stor takk til SV for initiativet. Slike arenaer er viktige. Tett og tillitsfull kontakt mellom fagbevegelsen og samarbeidspartier er avgjørende. Skal fellesskolen styrkes, må politikken bygges på kunnskap, praktisk erfaring og respekt for hele laget rundt eleven – og den må løftes hver gang vi får anledning, lokalt og nasjonalt.
Innspillene som ble presentert i debatten viser en tydelig forståelse for skolens brede samfunnsoppdrag. Det gjelder særlig vektleggingen av skolemiljø, trivsel og psykisk helse. Skal vi snu utviklingen med økende mobbing, skolefravær og psykiske plager, er det nødvendig med brede tiltak rettet mot hele skolens økosystem – ikke bare individrettede løsninger.
Anerkjennelse av hele laget
Skolen lykkes best når ansatte med ulik kompetanse får utfylle hverandre. Ressursene er for knappe og oppdraget for viktig til at vi kan la kompetanse og kapasitet stå uutnyttet. Tilbakemeldingene fra våre tillitsvalgte og medlemmer er likevel tydelige: Alt for ofte blir bare deler av personalet involvert i planarbeid, kompetansetiltak og utviklingsprosesser. Da blir skolen gående faglig på halv maskin.
Dette handler både om anerkjennelse og om rammevilkår. Kompetansen til fagarbeidere og andre skolemiljøansatte må verdsettes og brukes aktivt. Det er ikke tilstrekkelig å si at skolen trenger flere voksne – vi må også sørge for at de voksne vi har, får bidra med hele sin kompetanse.
Spørsmål om normer og bemanning må ses i dette lyset. Likeverdige tilbud oppnås ikke gjennom rigide løsninger, men gjennom tillit til lokale vurderinger og rom for å organisere tjenestene etter faktiske behov. Samtidig må det investeres i dem som allerede er i sektoren, gjennom kompetanseutvikling, fagbrev på jobb og videre kvalifiseringsløp.
Også skolens samlede ressurser må løftes inn i diskusjonen. Skolebibliotek, kulturskole, SFO og fritidsklubber er ikke tilleggstjenester, men viktige lærings- og mestringsarenaer. De gir rom for praktisk aktivitet, skaperglede og læring i mindre grupper – erfaringer som ofte treffer elever som ikke nødvendigvis lykkes best i tradisjonell klasseromsundervisning.
Hiv O`hoi for de praktiske fagene
Det leder oss til et av de viktigste spørsmålene i skolepolitikken framover: forholdet mellom praktiske og teoretiske fag. Skal skolen være for hele mennesker, må praktiske ferdigheter og yrkesretta kompetanse sidestilles med akademisk kunnskap. Fortsatt preges skolen av en kultur der det teoretiske vurderes som det «egentlige», mens yrkesfag blir et alternativ for dem som ikke passer inn i det akademiske løpet.
Grunnskolen er fremdeles i stor grad rigget som en forberedelse til studiespesialisering, til tross for at halvparten av elevene skal videre til yrkesfag. Det er et misforhold som må rettes opp. Arbeidslivsfag, praktiske valgfag, mer fleksibel fag- og timefordeling og sterkere kobling til yrkeslivet er nødvendige grep for å gi flere elever mulighet til å oppleve mestring.
Å ta fagbrev skal ikke være å gå inn «kjøkkeninngangen» i utdanningssystemet. Det er et fullverdig, viktig og samfunnskritisk utdanningsløp – ofte minst like nyttig som en bachelorgrad. Når praktiske ferdigheter verdsettes høyt gjennom hele oppvekst- og utdanningsløpet, bygger vi både sterkere fellesskap og et mer bærekraftig arbeidsliv.
Skolepolitikk er fellesskapsbygging i praksis. Den utvikles best når erfaring, faglighet og politisk vilje møtes – og når vi jobber i lag for en skole som ser, rommer og utvikler hele mennesket.