Indias statsminister Narendra Modi, av Erik Solheim nylig kalt «en indisk Einar Gerhardsen» og «verdens mest populære politiker», besøker Norge den 18.-19. mai som en del av sin Europaturné. Den hindunasjonalistiske statslederen har nylig inngått to store handelsavtaler med henholdsvis EFTA-landene og EU, og økt handel med Norge ligger derfor i kortene. Veksten det siste tiåret forventes å øke videre med redusert toll, utvidelse av produktspekteret og stadig større kjøpekraft, særlig på indisk side.
Hver sjette verdensborger er indisk, og det er i utgangspunktet positivt at norske aktører ønsker å investere i og handle med en global stormakt som India.
Norske myndigheter og bedrifter er pålagt å ivareta menneskerettighetene i leverandørkjeder utenlands via juridisk bindene traktater som ILOs kjernekonvensjoner, Åpenhetsloven, FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Dette ansvaret må norske myndigheter og bedrifter ta selv. I den grad vi lykkes, vil frihandelsavtalen mellom Norge og India kunne bidra til verdifull utvikling av norsk og indisk økonomi og av relasjonene mellom vårt lille og deres meget store land. Lykkes vi ikke, kan frihandelsavtalen legge opp til medvirkning til utnyttelse og overgrep.
Menneskerettigheter i Modis India
Erik Solheim skriver i kronikken sin i DN den 12. mai at «[D]et er lite belegg for at det er blitt flere konflikter mellom muslimer og hinduer under BJP». Men erfaringer fra bakkenivå viser en helt annen historie. Samtidig som at Modi setter sine føtter på norsk jord, innskrenkes stadig rommet for ytring- og pressefrihet, kritisk sivilsamfunnsaktivitet, og rettighetene til marginaliserte grupper som daliter, muslimer, sikher, kristne og etniske minoriteter i India – alle de som ikke passer inn i det hindunasjonalistiske prosjektet. Dette er en virkelighet som Norge vil møte ved økt handel med India.
Dalitene utgjør nærmere 300 millioner mennesker hvis man inkluderer både offentlig registrerte kaster, samt kristne og muslimer som regner seg som daliter. De er lavest på rangstigen i kastesystemet, arbeider i de dårligst betalte yrkene i hovedsakelig den uformelle sektoren, og er svært sårbare for å utnyttes på arbeidsplassen. Daliter er som regel lønnsarbeidere i de første leddene av leverandørkjedene som bearbeider råvarer for eksport til blant annet Norge, for eksempel lær, tekstiler og landbruksprodukter. Blant produktene som årlig importeres til Norge er rundt 100 000 tonn guarkjernemel, brukt som fortykningsmiddel ved boring på norsk sokkel, eventuelt til produksjon av papir, næringsmidler for mennesker, eller som fôr til fiskeoppdrett. Dyrkingen av guar er arbeidsintensiv og foregår på karrig jord i regioner der daliter er overrepresentert blant landbruksarbeidere. Det er sannsynlig at daliter bidrar vesentlig til produksjonen. Daliter driver også betydelige deler av renovasjonsvesenet som alle må benytte seg av. Det er derfor uunngåelig at norsk næringsliv med leverandører India berøres av kastediskriminering, direkte eller indirekte.
India har alvorlige menneskerettsproblemer. Betydelige områder i nordvest, nordøst, og østlige sentrale delstater er i realiteten kontrollert av politi eller militære styrker som opererer med svak rettslig kontroll, og hvor særlig muslimer, adivasier og daliter har tilsvarende svak rettslig beskyttelse. Politisk og religiøst motivert vold rammer religiøse minoriteter over hele India.
Arbeidstakerrettigheter i India er også under stort press. Modi-regjeringen gjennomfører i disse dager en omfattende arbeidsreform, som er kraftig kritisert av indisk fagbevegelse og sivilsamfunn. De nye arbeidslovene vil blant annet gjøre det lettere for arbeidsgivere å sparke ansatte, streikeretten innskrenkes og fagbevegelsen frykter for at arbeidstiden for arbeidere økes fra 8 til 12 timer. I all hovedsak vil disse arbeidslovene gjøre det mulig for private selskaper å operere uten tilstrekkelig hensyn til arbeidstakernes rettigheter og miljø.
Under disse forholdene kan man ikke med rimelighet forvente at lokale eller nasjonale myndigheter i India skal kunne ivareta menneskerettighetene generelt og arbeidstakerrettigheter spesielt på en tilfredsstillende måte. Derfor er det viktig at norske aktører ta ansvar selv og sikrer at egen virksomhet respekterer menneskerettighetene.
Kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 18. mai 2026