I den berømte talen Kong Harald holdt i slottsparken i 2016, avsluttet han slik:
«Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre. At vi skal bygge dette landet videre – på tillit, felleskap og raushet. At vi skal kjenne at vi – på tross av all vår ulikhet – er ett folk. At Norge er ett.»
Dette var ikke bare noe han sa, men verdier han baserte arbeidet sitt på gjennom hele sin regentperiode. Her vil jeg gi særlig oppmerksomhet til et eksempel vi skal ta lærdom av. Nemlig alvoret han la i at det å være Norges konge også er å være samenes konge. Dette kom tydelig til uttrykk i hans åpningstale til sametinget i 1997:
«Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk - nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk. Den norske stat har derfor et særlig ansvar for å legge forholdene til rette for at det samiske folk skal kunne bygge et sterkt og levedyktig samfunn. Dette er en hevdvunnen rett basert på samenes tilstedeværelse i sine områder som går langt tilbake i tiden.»
Ikke bare beklaget han urett, han anerkjente også samenes rettigheter som urfolk. Et annet sted i talen var han også krystallklar på at samisk kultur, språk og natursyn var en berikelse for landet som helhet. I dette budskapet stilles det også krav til det store fellesskapet om å gjøre det samme som han: Arbeide for forsoning og sameksistens, med respekt for urfolksrettighetene.
Vårt arbeid etter sannhets- og forsoningskommisjonen
Nylig var seksjonsstyret på besøk i Finnmark. Vi fikk møte sametinget og besøke medlemmer i kirka i Karasjok. I Kautokeino besøkte vi barnehager, videregående skole og Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš. Inntrykkene var mange og sterke. Ikke minst det å besøke lokalsamfunn der samisk er majoritetsspråket.
Høre hverdagsliv på et språk jeg absolutt ikke forstår, men likevel være i mitt hjemland. Måter å uttrykke og se ting på som springer ut av en kultur som på mange måter har vært grunnleggende annerledes enn den jeg har med meg. Men noe av dette mangfoldet kan også jeg ta inn gjennom samiske kulturuttrykk og ikke minst i samtale med mine samiske medborgere. Det gir en dybde jeg opplever som svært verdifull.
Men det gjør også vondt. Vondt fordi min kultur, den nasjonale majoritetskulturen, var nær ved å utrydde samiske tradisjon, språk og kultur. Vi var nær ved å miste denne rikdommen. Den er fortsatt truet, på ulike måter og i ulike grad på ulike plasser. For samene selv har konsekvensene vært langt mer alvorlige. For alt for mange sitter konsekvensene dypere enn jeg har forutsetninger for å sette meg inn i. Kong Haralds unnskyld kunne ikke gjøre om på denne uretten, men den var et ektefølt uttrykk for et ønske om forsoning og oppreisning.
Avtrykket etter fornorskningspolitikk er brutalt. En historie vi ble fortalt under møtet i sametinget illustrerer dette godt: I forbindelse med en avskjedsgudstjeneste for en prest, hadde en avskjedstale blitt avsluttet med joik. Helt utenkelig for få år siden. Så fint, tenkte vi. Men flere eldre samer hadde reagert negativt. Joik er synd, tenkte de. Joik i kirken var skammelig. Så «godt» lyktes statskirken som aktør i fornorskningsprosessen, at deres syn og verdier også slo røtter hos folk som ble utsatt for den.
I dag er mange teologer opptatt av hvordan urfolks tradisjoner kan berike kirkens teologi i møte med krisene moderne mennesker står overfor. Men for de eldre samene kan dette oppleve som en ny runde med det de opplevde i oppveksten. Deres livstolkning og kultur blir igjen satt under press og stemplet av majoritetssamfunnets verdier. Det er rett og slett hjerteskjærende.
Grensene mellom oss og dem trekkes opp igjen
For meg minner denne historien oss om to ting: Vi må la dem det gjelder eie sin egen historie. Nordmenn er også folk med en kulturell og religiøs bakgrunn der konservative, kristne verdier står sentralt. Når maktmennesker forfekter de samme standpunktene og vil innskrenke mangfoldet, må vi stå imot. Samtidig skal vi anerkjenne at også disse menneskene har sin trosfrihet, krav på vår respekt og en plass i fellesskapet.
Denne historien viser hvor viktig likeverd og inkludering er, generelt. Den som havner utenfor må betale en pris som kan gå på identitet og selvverdet løs. Utenforskap er gift. Sannhets- og forsoningskommisjonen gransket urett begått mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner i fortid. Men forsoningsarbeidet etter denne uretten er like viktig å slutte opp om.
Vi må også trekke lærdom ut av dette, som vi kan ta med oss når vi ser at grensene mellom oss og dem trekkes opp igjen. Uavhengig av kontekst eller hvilke grupper eller individer det gjelder, skal vi jobbe for mangfold og inkludering. I arven etter Kong Harald.
Jeg avslutter med kort dikt av den samiske poeten, kunstneren og musikeren, Nils-Aslak Valkeapää, som med så få ord uttrykker nettopp ordenes og språkets makt
ord
HAR
makt
PRIMITIV
SYND
HELVETE